Én tallerken om gangen
Min farmor var min person her i verden. Jeg vet ikke om du har hatt en din person i livet ditt, men jeg unner alle å ha en sånn. Hun var min dagmamma, min lekekamerat, og min fortrolige. Jeg husker at jeg måtte gå ut fra seremonien under begravelsen hennes, for jeg gråt så høyt. Og mens jeg sto der og gråt, og holdt meg fast i en døråpning, kom en av farmors fjerne slektninger bort og sto og så på meg. Samme vesle skapning, samme bølgete korte håret, og samme nordnorske dialekt. "Savna du bestemora di?" Spørsmålet var tørt, omtrent som: Hvordan er været? Jeg tror jeg hulket frem et ja. "Ja, du fikk no ha ho lenge", sa hun, så på meg, og gikk for å hente kåpen sin. På en eller annen snurrig måte var det akkurat denne nøkternheten jeg trengte for at gråten skulle avta for en stund. Jeg husker ikke stort fra resten av dagen. DEN ANDRE SIDEN Før jeg selv begynte å kommunisere med den andre siden, var jeg en gang hos et britisk medium. Hun sa at en av bestemødrene mine var med oss, men hun visste ikke hvem av dem det var. "Hun sier at hun synes du skal kjøpe deg en ny veske", fortsatte hun. "Da vet jeg hvem det er", sa jeg, og begynte å le. Farmor var glad i enkelte ting, som vesker, og fat med stett. Blant annet. Alt som var litt søtt, eller nett, som hun kalte det. Hun og farfar var de første sjelene på den andre siden som jeg kommuniserte med, da jeg selv begynte å øve opp evnene mine, for over tjue år siden. Grunnen til at jeg ville skrive noe om farmor og farfar nå, er denne: Jeg oppdaget her om dagen at en tallerken var knust. En av stentøy-tallerknene jeg har etter farmor og farfar. Jeg ønsker ikke å kun ha tingene stående i et skap, men vil bruke dem og kose meg med minnene i hverdagen. Og dermed er det jo ikke rart at de etter hvert finner sin naturlige avgang. Det må jeg tåle, når jeg insisterer på å bruke dem, tenker jeg. Men for hver gang det skjer er det jo trist.
Mens jeg sto på kjøkkenet og så på denne tallerkenen kunne jeg merke farmors milde vesen ved siden av meg. Ved min venstre side. Hun holdt meg forsiktig på skulderen, og uten ord formidlet hun, meget forsiktig: Du er sterk nok nå. Som en luftballong, som slipper én og én sandsekk, mens den stiger mot himmelen. Som et skip som løsner én og én fortøyning. Sånn slipper de meg. Og sånn slipper jeg -- gradvis -- livlinene jeg har holdt meg fast i. Kontakten med den andre siden er sterk nok nå, til at jeg kan tåle å ikke holde meg fast i de fysiske minnene. De holder meg på skuldrene og slipper meg varsomt.
En tallerken om gangen :-) Med mye kjærlighet, tilegnet farmor og farfar.
