Døråpneren til en ny verden

Jeg har alltid følt at det er noe mer til livet enn den vanlige tralten som preger så mye av hverdagen vår. Noe underliggende, noe magisk. Et annet språk. En energi. Jeg kunne ikke riktig sette ord på denne lengselen, og følte meg ofte annerledes.


I starten av 20-årene havnet jeg i en slags eksistensiell krise. Jeg er oppdratt til å tenke kritisk, og har en akademisk utdannelse basert på analytisk tenkning. Det logiske for meg var å finne en "fornuftig jobb", noe hele meg strittet imot, uten at jeg forsto hvorfor. Det opplevdes som en kamp mellom hjernen og hjertet mitt. Fortvilet prøvde jeg å finne en vei videre, men søkte i blinde...

Gjennom tilfeldige møter (som jeg tror kanskje ikke var så tilfeldige likevel, men mer om det en annen gang), fant jeg en dame som var healing-lærer. Det vil si, hun kalte healingen reiki. Noe japansk. Jeg visste ikke helt hva det var, men at jeg skulle være med på kurs, det var jeg sikker på.


Mot slutten av den første kursdagen skulle vi motta en innvielse. Vi satt i sirkel, med lukkede øyne, håndflatene pekende oppover i fanget, og læreren gikk til hver enkelt av oss og "vekket" reiki-energien i hendene våre. Det føltes høytidelig. For mitt indre øye så jeg forskjellige farger som bølget som nordlys. Det begynte å sitre sterkere og sterkere i håndflatene, som elektrisitet.


Morgenen etter våknet jeg tidlig, og min første innskytelse var: Er det der fortsatt?? Jeg skyndte meg å bevege den ene hånden over den andre håndflaten... og JA! Jeg kunne merke den elektriske strømmen i håndflaten! Akkurat som dagen før! Jeg hadde vært så redd for at det var borte, at det bare hadde vært en drøm. Og jeg husker at jeg tenkte: Og jeg som alltid har følt at livet er magisk. Og så ér det virkelig det! Denne opplevelsen glemmer jeg aldri, den morgenen. Å gå fra en virkelighetsoppfatning til en annen, kjenne en ny verden åpne seg. For hva annet var mulig, når dette var mulig?

Reiki-kursene ble min døråpner inn i en ny verden -- som kjentes merkelig kjent. Jeg tenker at det er naturlig for oss mennesker å være skeptiske til nye ting. Vi trenger å erfare noe for å gjøre oss opp egen mening om det. Det er slik vi har overlevd som menneskehet, med å ikke kaste oss hodeløst ut i det ukjente. Ett skritt av gangen. I eget tempo. Egen retning. Noe inni oss vet veien. Vår egen vei.


184 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Afrika