Da jeg var 22 hadde jeg lyst til å begynne å "jobbe med mennesker". Jeg visste bare ikke hvordan. Jeg var trukket mot noe rart som het Rosenmetoden, som prinsesse Märtha Louise nylig hadde begynt med, og diverse andre kroppsbehandlinger jeg hadde lest og hørt om. Til slutt landet jeg på klassisk massasje. Det var anerkjent til og med av leger. Og slik startet mitt kjærlighetsforhold til kroppen.
Muskler på hjernen
Det fantastiske var at vi i massasjeklassen måtte øve på hverandre, hele tiden. Jeg har aldri fått så mye massasje som det året. Og stakkars vennene mine på den tiden, som ikke kunne få en klem av meg uten at jeg begynte å beføle scapula, trapezius eller deltoideus, og lete meg frem til smertefulle punkter jeg kunne trykke på. Knokler, muskler, ligamenter, lymfe, blodbaner, respirasjonssystem, mitokondrier og annet snacks fylte hodet mitt i et år under studiene. Jeg analyserte instinktivt holdningen til alle jeg så på gaten. Så for meg hvilke muskler jeg ville behandle om de hadde lagt seg på benken.
Raskt startet jeg mitt eget firma og innredet et behandlingsrom i vår generasjonsbolig på Kampen. I tillegg jobbet jeg på Vestkantbadet Helsesenter på Solli Plass. Som massør kommer man veldig tett på folk, og da mener jeg ikke bare fysisk.
Rom for alt
Noen kunder nektet å ta av seg sokkene, for de hatet føttene sine. Andre prøvde å holde tilbake gråt som kanskje hadde sittet fast lenge. Jeg var sånn: "føtter er fint, kom med dem! Gråt er naturlig, bare la tårene komme." Det var som en drift jeg hadde, å inkludere det som folk ikke selv torde å inkludere. Kroppsdeler de skammet seg over, lyder de laget som de var flaue over. Mange kunder sovnet. Den søvndyssende lyden av et levende menneske under hendene dine, pusten eller snorkingen. Roen som senker seg. Muskler som mykner. Spenninger som slipper. Og, ikke minst, rosene i kinnene når de søvndrukne reiser seg på benken. Lyset i ansiktet. I øynene. Jeg følte at jeg jobbet med kjærlighet. At kroppene trengte å elskes, rett og slett.
Kjærligheten er den samme
Denne kjærligheten og respekten for kroppen har blitt med meg inn i det spirituelle arbeidet. Etter hvert som arbeidet mitt har dreid mot healing og kanalisering, er kjærligheten jeg kjenner for mennesker den samme. Kropp og sjel. Vi kan ikke skille disse fra hverandre. Kroppen er en sanseportal, både innover og utover. Kroppen holder minner og mønstre. Kroppen (som alt annet) består av vibrasjoner, og det er gjennom kroppen vi kan merke hva som er sant, hva som er ekte. Ved å ære kroppen, skaper vi trygge omgivelser for sjelen.
Kroppen trenger å føle seg trygg her i verden. Uten skam. Det er ikke så lett. På mange måter har vi mennesker i vår higen etter å gjøre livet vårt lettere, heller gjort det vanskeligere å være menneske. Vi er natur, på samme måte som et tre, et dyr eller en fisk. Med en livssyklus, behov for lys, næring, vann. Vi trenger samspill med andre levende vesener, trygghet, naturlige omgivelser og mest mulig fravær av trusler. Hvordan klarer vi å komplisere noe som egentlig er så enkelt?
Når hodet stikker av fra hjertet
I ett års tid var jeg med i en spirituell retning som var ganske ekstrem. Jeg ser i ettertid at den lignet en sekt. Lederen hadde sterke overbevisninger som vi bare "måtte" følge. Det var hardcore rensing av dype karmiske mønstre, noe som var både bra og lærerikt. Men det var også visjoner om hvordan vi skulle leve, som ikke hadde sin rot i jordisk kjærlighet. Selv om ordet "kjærlighet" ble flittig brukt, var det på en måte en hjerteløs drøm. En spirituell drøm uten et bankende, levende hjerte. Uten medfølelse, bare en konstant forventning om å transformere mer og mer av det menneskelige for å kunne stige opp i frekvens og bli "opplyst". Igjen og igjen blir jeg ledet tilbake til kroppen. Denne multidimensjonale farkosten vi får lov å reise gjennom tid og rom med! Som kan gi oss så mange levende, pustende, ekte og naturlige, sanselige opplevelser... Kroppen som er laget av samme stoff som jorden og som stjernene. Er det ikke crazy fantastisk? :-)
La oss komme oss hjem. Hjem til kroppen, hjem til naturen. Vår egen natur.