Hjemme i verden
Verden åpner seg så smått igjen. En busstur her, et venninnetreff der. Et kinobesøk! Du verden :) Jeg har vært mye alene over lang tid. Noe skyldes pandemien, så klart, og noe skyldes at jeg har hatt behov for det. Man blir litt utrent, merker jeg, i det sosiale livet. Når det nå starter opp igjen.
En dag sist uke var det så varmt -- jeg måtte bare bade. Så, på tross at det var lørdag ettermiddag, og på tross av at min nærmeste strand er en som "alle" barnefamilier reiser til, altså midt i "rushtiden", reiste jeg av gårde. Jeg fant et sted å legge håndkleet mitt mellom solsenger, bøtter og spader. Det kjentes det rent eksotisk med alle stemmene, alle lydene, alt nærværet omkring meg. Barnegråt, latter, hundebjeff... Litt... påtrengende? Veldig... uvant! For en som har vært eremitt en stund.
Når varmen blir sterk nok reiser jeg meg og beveger meg ut i vannet. Det kjølige vannet mot lårene, magen... brystet... før jeg legger på svøm. Dukker under, hele hodet, den deilige, forfriskende følelsen. Bare svømme noen meter.. og så er det ganske stille. Lydene fra stranden er fjerne. Ligge på ryggen og flyte og se skyene drive på himmelen. Etterpå nærmer jeg meg strandkanten, finner håndkleet, legger meg ned, lukker øynene, avkjølt, forfrisket. Blir søvnig. Ligger og driver, som på skyer, inn og ut av en lett søvn. Varm og god. Og da skjer det. Med ett er ikke lydene omkring meg påtrengende lenger. Det føles ... hjemlig. Trygt. Som familie. Jeg åpner øynene, kikker meg rolig rundt. Kvinner, menn, barn og ungdommer... Jeg føler meg hjemme. Igjen. Blant folk. I verden. announcing your place in the family of things