Jeg er ikke til for din skyld

Oppdatert: mai 10


Regnværsdag. Ull innerst. Tur i skogen, forbi hestegården, hvor jeg kommer i prat med en dame. Hun eier den ene hesten, som nå går fritt og gresser på et jorde et steinkast unna. De andre hestene står ved gjerdet og ser på. Det er en relativt liten innhegning, med en del berg, og resten nedtråkket sølejord. Et åpent skjul med plass for kanskje tre hester. De er fem. Det er tidlig i mai, og gresset er irrgrønt på alle kanter utenfor innhegningen. Jeg spør om hun ikke kan slippe ut alle hestene og la dem få beite. Hun sier at hun kjenner dem ikke godt nok og er redd de skal stikke av. Jeg spør om hun kunne hatt grime på dem, men hun sier at det kommer sikkert noen til de andre hestene senere i dag. - Dessuten må hester tilvennes å spise gress om våren, forteller hun. Hvis de spiser for mye med én gang kan de bli syke og dø av det. Jeg skjønner at det ikke bare er å slippe ut de andre. De ser stadig lengselsfullt etter kameraten, som beiter friskt i vei. KOSELIG MED HEST - Er de i stallen om natten, spør jeg. - Nei, de er her. De er islandshester, så de er vant til å være ute. Jeg ser på den nedtråkkede jorden og den innskrenkede innhegningen. Jeg prøver å forstå. - Bor det noen i huset ved siden av her? - Nei. Det bor ingen her. Først etter at jeg har gått min vei går det opp for meg at hestene er alene og ubeskyttet hele natten. Uten eiere eller mennesker i nærheten. Er det normalt? Jeg er ingen hestejente. Kjenner ikke regler og opplegg for hester. - Jeg tror folk synes det er koselig å se hestene her, når de går tur forbi, sa hun. Jeg nikket og smilte. Det er jo koselig. Koselig for oss. VENTE PÅ Å BLI HENTA Når jeg kommer tilbake fra turen min er damen borte. Hestene står i regnet. Mens jeg ennå er et stykke unna velsigner jeg området i innhegningen deres og jorden de står på. Den eldste hesten snur på hodet i det samme. Jeg nikker til ham. Han er 26 år, det vet jeg, for det sa damen i sted. Jeg ber en bønn om det aller beste for hver av dem, og bekrefter alle guider, hjelpere og energier som kan støtte dem i leve et godt liv.

Kanskje lever de et godt liv nå? Jeg har jo ikke peiling på hest. Men det ser stusslig ut. Ingen plass å løpe på. Ingen steder å gresse. Nesten ingen steder å gå i le for vær og vind. Hver enkelt hest er avhengig av sine egne eiere eller fôr-ryttere som kommer til random tider, så vidt jeg forsto på damen som var her i sted. Det minner meg om da jeg hentet sønnen min i barnehagen. Ropet fra barna. "Simon, du er henta!" når de så meg komme inn av porten. Vente på å bli henta. Men aldri bli tatt med hjem.

FOR VÅR EGEN SKYLD Når jeg er på hjemveien står plutselig ansiktet til den eldste hesten klart for meg.

Jeg lytter. "Monotont", sier han. "Kjedelig". Følelsen han formidler er at han er så lei at han det er helt hinsides. Så mange år. Han er rolig, men den dype harmen er påtagelig. Jeg står dørgende stille i regnet og lytter. Så kommer det, i blokkbokstaver: "VI ER IKKE TIL FOR DERES SKYLD. VI ER TIL FOR VÅR EGEN SKYLD."

Han vil gjerne at jeg formidler det. Så det gjør jeg nå. Mennesker, dere tenker for mye. Dere er ikke til stede. Dere må våkne opp av den dårlige drømmen dere lever i, med ting og utstyr og alt det der. Vi lever her sammen. Kan dere ikke se det? Vi er likeverdige. Dere har glemt det. Dere går glipp av alt. Og behandler oss som annenrangs. Hele naturen. Men dere er også natur. Ikke glem det. Jeg vil avslutte dette innlegget med å lenke til min venn Live Bonnevies podcast "Hestenes Klan", Norges største podcast for hestefolk. I denne episoden handler det om hvordan hestefamilien hadde det -- og kunne hatt det -- uten oss mennesker. Nettopp dét, å være til for sin egen skyld ❤




71 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Afrika