Jeg nevner ofte at vi ikke er alene, og at vi kan be englene og hjelperne våre om hjelp. I dag kom jeg på en historie jeg vil dele med deg, om en gang jeg fikk overraskende hjelp...
Året er 2013. En regnfull dag på Gardermoen. Jeg skal ut på min første flytur på en god stund, og jeg har angst. Etter at jeg ble utbrent i 2009 kom angsten. Nå, i 2014, er jeg så og si kvitt den. Bortsett fra... når jeg skal ut og fly.
Da slår den til. Pulsen raser, skrekken sitter i kroppen. Puste, puste...
Jeg setter meg ned ved gaten og kikker meg rundt -- mon tro hvem av disse mennskene som kommer til å sitte ved siden av meg på flyet? Jeg lukker øynene og ber. Ber englene og Gud og alle gutta på loftet om at jeg får en koselig person ved siden av meg. En jeg kan prate med. For det oppdaget jeg nemlig mens angsten herjet som verst. For meg hjelper det å snakke med et annet menneske. Det gir meg en slags trygghet, og mildner anfallet.
Vi boarder. Jeg finner plassen min og setter meg ned. Flyet er ganske fullt. Romsterer i vesken, nesespray, bok, -- "Unnskyld", hører jeg over meg. I midtgangen står en pertentlig herre med dress og slips og dokumentmappe. "Vindusplassen er visst min." Hjertet synker inni meg. Han ser avvisende ut. Tilkneppet. Sukk. So much for å få en person ved siden av meg jeg kan prate med, tenker jeg og slipper ham inn. Vi romsterer oss på plass. Setebelter, justeringer. Take off. Jeg lukker øynene og puster, puster. Har lyst til å skrike i det vi forlater jorden. Jeg ser meg rundt, prøver å finne trøst i at andre ser uberørt ut. Dette er hverdagskost for dem. Jeg bruker tankene så godt jeg kan for å trøste meg selv. Men til slutt må jeg bare innse at skrekken er et faktum. Den sitter som en klo mellom skulderbladene, den grunne pusten som jeg ikke greier å forsere, følelsen av nummenhet i bena, kinnene.
Jeg snur meg mot sidemannen, som er fordypet i Aftenposten. "Unnskyld," sier jeg, desperat, men uten noe særlig forventning. "Jeg beklager å forstyrre, men jeg lurer på om vi kan snakke litt sammen. Jeg er så redd." Han senker lesebrillene og ser på meg. "Du er redd for å fly?" spør han, og stemmen hans er snill. Rolig. Jeg nikker, allerede litt forbauset. Og så kommer det som er for godt til å være sant.
Av alle mennesker jeg kunne havnet ved siden av på akkurat denne flyreisen... Han forteller at han jobber med noe slags programmer (neurofeedback, var det dét, tro?) som hjelper folk med angst. Og for eksempel flyskrekk. Ikke nok med det, han er faktisk på vei til en konferanse for å holde foredrag om dette! ... ja, hva skal jeg si? 😊 Reisen ble trygg og hyggelig. Og Aftenposten fikk ligge urørt resten av veien. You can't make this stuff up. Husk å be om hjelp hvis du trenger det ❤ Og ikke gi opp selv om hjelpen ser litt annerledes ut enn du trodde...