Noen tanker om å bevege seg mellom helhet og såret-het. Om å være et ekte menneske, og ikke en teori.
USÅRET
Når vi har kontakt med det rommet i oss som er åpent, ubundet og fritt, vår essens -- da har vi kontakt med et sted i oss som ikke er såret, men helt. Og dette stedet, hvor vi er hele, kan få piple inn i resten av oss. Og det heler oss. Jo mer vi oppsøker helheten, jo mer påfyll får vi fra dette stedet i oss som er helt.
SÅRET
Samtidig har vi aspekter av oss som er såret. Som langt fra er helet. Som kanskje aldri har blitt møtt, sett, eller lyttet til.
I møte med dem kjenner vi kanskje på sårbarhet og fortvilelse. Redsel og sinne. Tvil og usikkerhet. Kaos. Å ikke være nok. Å være i kontakt med såret og smerten kan være utmattende. Det kan være godt å veksle mellom disse to -- kontakten med det stedet i oss som er helt -- og de stedene som gjør vondt. Å tåle smerten, romme den... Og den helbredende kontakten med det altomfattende, det høyere selvet, kilden som rommer det hele.
SANNHET
Hvem eier sannheten? Du. Jeg. Alle. Verden er et kaleidoskop med myriader av farger og former. Du. Jeg. Alle.
Å strekke seg etter sin egen høyeste sannhet. Hvem ønsker jeg å være?
Hva slags verden ønsker jeg å være med å skape -- med mine tanker, mine ord og handlinger?
Og trenger jeg å anerkjenne noen sår i meg selv, slik at jeg ubevisst slutter å såre meg selv og andre?
Jeg tror at alle sår søker healing. Ubevisst forsterkes smerten, helt til den blir så stor at vi ikke kan ignorere den lenger. Vi brekker et ben, vi kræsjer en bil, vi havner i konflikt med noen vi er glad i. Under roper et sår. Se meg! Hør meg! Gi meg av din kjærlighet!
EKTE
Jeg tror på en spiritualitet som har jord under neglene og skrubbsår på knærne. En spiritualitet som lukter svette og kanskje parfyme, som roper og gråter og overgir seg og er vidunderlig stille.
Hvis ikke din spiritualitet rommer min menneskelighet, så er jeg ikke interessert.
Been there, done that, got the T-shirt.
Jeg har vært ung og "nyfrelst" og full av spirituelle prinsipper. Teorier.
Så traff verden meg med full kraft. Og jeg måtte leve livet.
Ydmykhet overfor kroppens sårbarhet og styrke.
Ydmykhet overfor de ulike erfaringer vi mennesker har. Ydmykhet overfor mitt eget indre barn.
Ydmykhet overfor det vesle glimtet av verden jeg kan se -- og min egen tolkning.
Ydmykhet overfor nåde og mirakler som virker i våre liv. Bortenfor all "fornuft" og alle teorier. Livet -- er ufattelig stort. Med mange muligheter. Og det er du også.
