Hva holder du i kroppen din? Du kan bli overrasket...! ☺️

En venn spurte meg igår: What are you holding? Jeg grublet litt over det. Hva holder jeg fast i, hva holder jeg rom for, hva holder jeg, på godt og vondt?

Det siste året har vært vanskelig for mange. Jeg har vært permittert fra festivalen jeg har jobbet med, hatt noen andre, utfordrende ting på tallerkenen, og vært mye alene (som så mange andre). De siste ukene har jeg hatt litt vondt i kroppen. Det er kanskje sånt man "må regne med" midt i livet, har jeg tenkt. Men så...

KROPPEN SVARER Da jeg gikk tur i kveld fikk jeg ideen om å spørre kroppen min hva den holder. Jeg begynte der jeg har "vondter". Den venstre foten. "Hva holder du", spurte jeg, mens jeg gikk bortover veien. "Forsiktig", hørte jeg. "Care". Jeg ble oversvømmet av en følelse av omsorg. Fra foten min! Jeg kjente hvordan den satte hælen og fotsålen forsiktig ned på bakken mens jeg gikk. Og jeg fikk en bestemt følelse av hvorfor foten følte behov for å ta ekstra vare på meg. Fordi jeg har blitt litt "vippet av pinnen" i året som har gått. Blitt litt ustø, i overført betydning. Foten ville ikke at jeg skulle falle og skade meg. Dette var jo utrolig! (Ja, selv etter årevis med kommunikasjon med hele universet føles det utrolig å kommunisere med sin egen kropp, hvor ironisk er ikke det 😂) Jeg ble helt rørt. Nå har jeg ingen smerter i høyre fot, men spurte likevel. "What are you holding?" Raskt fikk jeg en brennende følelse i foten, som om den eksploderte. "Courage!" Tårene sto i øynene mine, jeg kjente hvor mye mot det siste året har krevd av meg, skritt for skritt i en prosess jeg har stått i. Dette visste høyrefoten. Dette holdt høyrefoten! Er det mulig at kroppen min rett og slett har omsorg for meg?

Jeg gikk sakte bortover, satte den ene foten ned, så den andre: Care. Courage. Care. Courage. Care... Courage... Føttene begynte å mykne opp. Jeg gikk gjennom store deler av kroppen på denne måten. Gjennomgangstonen var at der det hadde satt seg smerte, prøvde kroppen å skåne meg. Mens der det ikke var smerter, holdt kroppen positive kvaliteter jeg trengte å bli minnet om. Mot, fred, sensualitet, musikk... For en oppdagelsesreise dette var.

DEN STØRSTE GAVEN

Mens jeg sto og vasket hendene etter å ha kommet hjem, kom jeg på at jeg hadde jo ikke spurt dem hva de holdt.

Så jeg spurte den venstre hånden min: "Hva holder du?"

Hånden min løftet seg en smule, og jeg kjente at den holdt om noe.

En annen hånd.

"Jeg holder guiden din sin hånd". Jeg måtte sette meg ned på toalettsetet av forbløffelse.

Jeg kunne kjenne nærværet til min guide så sterkt på min venstre side.

Tårene presset på. Mange ganger det siste året har jeg liksom ikke fått ordentlig kontakt med guidene mine. Mens hånden min hele tiden har visst hva jeg trengte. Å holde den hånden. Og ikke slippe den. Og guiden min har vært der hele tiden. Tett inntil.

Jeg kom til å tenke på den gamle historien Fotspor i sanden, hvor det er en som drømmer at han går langs stranden sammen med Gud. Scener fra livet hans utspiller seg, og han ser fotspor i sanden, som oftest to par: hans egne og Guds. Men noen ganger var det bare ett sett fotspor. Da spør han Gud: "Hvordan har det seg at i de vanskeligste periodene i livet mitt, lot du meg gå alene?" Gud svarer: "De gangene, barnet mitt, er da jeg bar deg." Sånn kan altså kroppen være. Den bærer oss, hver dag.

ALDRI ALENE Det er jo egentlig jeg som pleier å si til andre at de ikke er alene. Jeg ser guidene, englene og alle som støtter dem i livet. Her fikk jeg jammen en overraskelse, ja ☺️ Og for en nydelig overraskelse det var. Jeg fikk lyst til å avslutte med å skrive Liverpool-slagordet: You'll never walk alone. I det jeg tenker tanken her slår jeg hånden for munnen og kommer på at i det jeg skulle svinge inn ved huset vårt i kveld så jeg skriften på veggen i stua til naboen. Jeg har ikke sett at det sto noe på veggen der før. Det var noe med lyset som falt på en spesiell måte. Og hva tror du det sto? You'll never walk alone.

(You can't make this stuff up.)