Alle snakker om å være til stede. Hvilket *%&"#¤ sted?

Alle snakker om det, men hva betyr det? Å være til stede.

 Jeg har hatt en default mode fra jeg var liten. Jeg tar inn alle signaler fra omgivelsene og blir overloaded. (Høysensitiv, oh yes). For å unngå dette utviklet jeg en annen default: å ta avstand til mine egne følelser. Altså, ta inn alt fra omgivelsene, og minst mulig fra eget navigasjonssystem. Er det rart jeg ble forvirra? Jeg var på en måte hyper-til-stede (for andre), og på en annen måte ikke til stede i det hele tatt. For meg selv.
 
 Det tok meg en del år å skjønne. Og for å være ærlig tror jeg det er noe jeg må være oppmerksom på resten av livet.
 
 STAY WITH ME
 Så, hvordan kan jeg la være å forlate meg selv?
 Her er noen ting som hjelper meg:
 Dans. Naturen. Pust. Å skrive. Avslappet samvær med venner jeg føler meg trygg sammen med. Meditasjon. Healing. Energiarbeid. Lese dikt. Kontakt med dyr. Kroppspleie (ah, ingenting er som et bad) og sanselige opplevelser.
 Men...

IKKE TID TIL Å SETTE SEIL

VI har vel alle vært der - vi vet hva som er bra for oss - men vi gjør noe helt annet. Hvorfor har jeg motstand mot å ta medisinen min? Puste, trene, gå tur... En del av meg vil ikke! Uroen har fått for mye næring, og hamsteren i hamsterhjulet inni meg vil bare løpe, løpe...

For mange år siden beskrev jeg dette for psykologen min, og han sa det var et velkjent fenomen, som ga seg uttrykk på denne måten: "Vi har ikke tid til å sette seil, vi må ro".

Vi vet hva som er lurt på lang sikt. Å bruke en time og få satt det %¤"&" seilet, så blir turen videre så mye enklere. Men noe inni oss maser: du har ikke tid, du har ikke tid! Så vi ror. Og ror. Og ror, helt til krampa tar oss.

Sånn er det med self care også.
 
 ALT ELLER INGENTING

Jeg trenger næring. Være nær meg selv. Være en venn.
 Ikke la meg selv gå for lut og kaldt vann (les: chips og Cola Light)

Når jeg er nær meg selv kan jeg få næring av nærhet. Av katten som ligger i fanget mitt. I motsetning til de gangene jeg nesten ikke merker at hun ligger der.
 
 Jeg kan gjøre de eksakt samme tingene, og få mye eller ingenting ut av det. Avhengig av om jeg er til stede eller ei.
 

Er du med? Hvis jeg er oppmerksom på meg selv og omgivelsene uten å skulle prestere, være noe, gjøre noe -- så kan jeg få næring av det jeg opplever. Selv om det er motgang. Jeg lærer, jeg erfarer, jeg opplever. Jeg vokser.
 Mens når jeg lar uroen og autopiloten styre showet, så kan jeg oppleve de fineste ting uten at det gir meg næring! Det fyker rett forbi. Svusj over hodet. Ikke inn i hjertet, inn i kroppen.
 Og jeg jager videre.

GLAD I DEG
 Jeg kan sette opp kvalitetsavtaler i kalenderen min så mye jeg vil, men er jeg i default mode så handler det nesten bare om å overleve. Og hvis noen sier: "Therese, du er så bra. Jeg er så glad i deg". Så blir det en dissonans (som det heter på fint), en avstand, mellom det jeg hører og det jeg opplever. Jeg blir fremmedgjort fra mine egne følelser. Jeg har det ikke bra inni meg og da er det ingenting utenfra som egentlig kan gjøre det bedre. Sånn egentlig. Så ut fra en sånn fin kjærlighetserklæring kan jeg komme til å fokusere på hvordan skal jeg svare, hva tenker vedkommende nå, forventer hen noe av meg, osv. osv.
 
 I stedet for at jeg opplever kjærligheten som kommer min vei.
 Her og nå.

Har du noen favorittmåter å connecte med deg selv på?