Afrika

Jeg var først usikker på om jeg skulle dele dette. Det er så ferskt og litt personlig. Men her er historien om en pakt jeg hadde glemt.


UGLER I MOSEN? Jeg fikk en henvendelse om et arbeidsoppdrag. Det var noe administrativt, ble det nevnt, og jeg ble satt i direkte kontakt med oppdragsgiveren. Alle varselklokkene ringte tidlig. Kommunikasjonen foregikk i en kryptert samtale på WhatsApp. Arbeidsoppgavene innebar pengeoverføringer som skulle håndteres. Og pengene skulle sluses til en konto i Afrika (ikke noe land, bare "Afrika"). Hva pengene var betaling for kom ikke fram av vår kommunikasjon, tross spørsmål fra meg. Jobben krevde diskresjon, sto det i en av meldingene. Yeah, right. Du som leser dette vet kanskje at jeg er glad i englekort, og mens vi kommuniserte trakk jeg for moro skyld kort på dette "oppdraget". Jeg var bombesikker på at kortene ville gi advarende beskjeder. Men alle kortene (jeg trakk flere, av ren overraskelse) var veldig positive: "overflod", "JA", "gyllen mulighet" og så videre. Etter mange års erfaring med kortene tenkte jeg: her er det noe jeg ikke forstår. Dette må jeg finne ut mer om. MINNER Så, jeg unnskyldte meg fra WhatsApp-samtalen og sa jeg skulle komme tilbake. Satte meg på terrassen i kveldssolen, og gikk inn i meditasjon. Før jeg rakk å gjøre noe særlig mer kjente jeg en innsnevret følelse i halsen. Som om jeg hadde på meg en stram krage. Av metall. Afrika, sa en stemme inni meg. En slavekrage av metall. Bildet ble tydeligere. Jeg hadde også lenker på anklene og håndleddene. Jeg var en mann i 30-årene. Tørst. Svekket. Smerte... Lukten ombord på skipet...

Minnene om å være slave satt i kroppen min. En slave i transport, fra Afrika til Amerika eller Europa. Og livet etter ankomsten. De siste dagene har jeg, Therese, hatt smerter i høyre ankel. Nå så jeg ned og "så" en skadet fot på det høyre benet mitt. Så det er hér smerten kommer fra, ja... Jeg satte hele meg (og ham, siden han var i min kropp) i en kraftig lyssøyle. Mens lyset begynte å løse opp minnet, smertene, lenkene, kjente jeg et utrolig fellesskap med denne mannen. Etter hvert som han ble lettere og friere, separerte han seg fra meg og stilte seg foran meg. Da jeg så ansiktet hans begynte jeg å gråte. Jeg kjente ham igjen. Jeg husket. Jeg hadde sverget at jeg ikke skulle glemme ham. At jeg skulle huske hans smerte. At han ikke skulle glemmes. Jeg gjorde intuitivt noe jeg aldri har gjort før; jeg kysset på knyttneven min og holdt den ut mot ham, og han gjorde det samme til meg. Var det noe vi hadde gjort en gang for lenge siden?

INTENSJONENS KRAFT Jeg visste at jeg en gang for lenge siden hadde sverget på å bære hans minne og hans smerte med meg. Dette jeg opplevde nå var ikke mitt tidligere liv. Det var et liv jeg hadde vært vitne til. Jeg kjente sterkt brorskap med ham. I love you, brother. Så sterk kan altså intensjonen vår være, at vi kan ta på oss fysisk smerte, som kan følge oss gjennom mange år og mange liv, helt til det blir erkjent, befridd, helet. Du er min bror. Jeg elsker deg.

Det var en sann glede å se ham danse inn i lyset. Befridd. Det vil si, det var nok bare minnet om ham -- mitt minne. Jeg tror egentlig at mesteparten av sjelen hans var gått over for lenge siden. Men jeg hadde lovet ham å bære noe av ham -- og det hadde jeg gjort. For min egen skyld? For ikke å glemme uretten? Kjærligheten?


UTFALLET Jeg ble sittende og la tårene tørke i solen, mens hjertet svulmet av kjærlighet. Og så forsto jeg de positive englekortene. Détte var gevinsten. Dette var overfloden og den gylne muligheten. Møtet med en gammel venn, en bror. Og befrielsen av smerte som jeg en gang hadde lagret på vegne av en annen. Da jeg gikk inn og så på "oppdraget" fornemmet jeg båndene til Afrika. Hele kontinentet viste meg at det tok i mot pengeoverføringene det var snakk om -- men så sa en stemme som var Afrikas: Vi er fortsatt slaver. Utbytting. Ressurser. Holde folk fanget i ulovlige, illegale nettverk. Jeg hutret i varmen. Det var lett å svare nei takk i WhatsApp. Samtidig velsignet jeg i stillhet hele "konglomeratet" jeg hadde fornemmet mellom Europa og Afrika, og ba om det høyeste beste for alle involverte. Frihet. Hadde ikke identiteten til personen vært skjult kunne jeg jo ha anmeldt det, rapportert noe. Men det kunne jeg ikke nå. Jeg kunne bare velsigne. Ta et standpunkt. Takke for gaven det hadde bragt meg.

RESPEKT Jeg ble sittende og se på bilder fra Afrika. Søkte opp musikk, en overflod av musikk. Leste grusomme vitnesbyrd fra slaveskipene og ble forstenet av gru. Så fargerike bilder av det rike kontinentet, leende barn, rituell kroppsmaling, hungersnød, urbane bybilder, hippe ungdommer, eldre mennesker på landsbygda. Respekt. Respekt. Jeg får lyst til å avslutte med et fremmed ord som jeg hører inni meg, men jeg kan verken uttale eller skrive det. Jeg kjenner bare følelsen av det for meg ukjente språket i munnen, på tungen. Gamle minner har begynt å røre på seg.

PS. Som hvit, kaukasisk person er jeg bevisst på at jeg kanskje ikke uttrykker meg riktig, utfyllende eller respektfullt nok her når jeg omtaler afrikansk kultur og historie. Dersom du synes at jeg uttrykker meg klønete eller feil noen steder blir jeg glad om du sier fra til meg.



82 visninger2 kommentarer

Siste innlegg

Se alle