Den siste uken har jeg gjort det igjen. Kjent på et ubehag som jeg har prøvd å unngå. Helt til det ble så sterkt at jeg "bare måtte" finne ut hva det var.
DET FROSNE BLIR LEVENDE
Som sagt, så gjort. Sitte med smerten. La den ta plass. Puste... og la den vise vei, til jeg merker hvor den kommer fra. Ja visst gjør følelsen vondt, men etter hvert kjenner jeg også noe annet. Energien strømmer i kroppen. Det som har vært frosset i meg blir levende. Når smerten anerkjennes og oppleves, blir livskraften som har vært låst ned, tilgjengelig for meg igjen.
KROPPEN LAGRER FØLELSER
Når vi opplever følelser og situasjoner vi ikke takler, settes ubevisste mekanismer i sving. Følelsen fortrenges, og lagres i kroppen. Vi kan dermed gjennomleve selve hendelsen på en mindre truende måte. Men dersom vi ikke senere får bearbeidet frykten sitter den fast i oss. Ubevisst søker vi senere å unngå lignende situasjoner -- eller motsatt, vi oppsøker lignende situasjoner. Som for eksempel en som har blitt utsatt for vold, som senere i livet oppsøker situasjoner hvor vold forekommer. Dette kan virke helt uforståelig ut fra "vanlig" logikk, men ut fra traumenes logikk er det helt naturlig. Sårene i oss vil alltid søke healing. Og det gjør de ved å gjenskape smerten, i håp om at vi da vil forstå og lege de opprinnelige sårene.
Når jeg jobber med mennesker, ser jeg ofte traumet deres som en del-personlighet, utenfor tid og rom. Den personligheten gjenopplever smerten, hele tiden. Ved å få kontakt med den personligheten kan smerten forløses, og den avspaltede delen integreres igjen. Samtidig vil også både kraften og følsomheten, som har vært låst ned sammen med smerten, bli tilgjengelig for personen. Det som er frosset, tiner opp og blir levende.
SMÅ OG STORE TING
Vi tenker kanskje at traumer kommer fra store hendelser, som for eksempel krig eller ulykker. Det er veldig individuelt hva som kan skape et traume. Det kommer blant annet an på hvordan din psykologi er satt sammen, hvor følsom du er, og hva slags støtteapparat du har, eller ikke har, rundt deg. Et spebarn som opplever noe traumatisk, og deretter blir trøstet på en meningsfull og trygg måte, kan kanskje gå videre uten mén. Mens et spebarn som ikke blir trøstet, kanskje kan bære frykten med seg hele livet. Sånn er det også med oss voksne. Noen preller ting tilsynelatende mer av på enn andre. Det er ingen regler som gjelder for alle.
OVERRASKELSER
Nesten alle mennesker har noen nedlåste følelser og skatter et sted. Det trenger ikke være smerte, heller. Det kan faktisk være glede. Prinsesse Märtha Louise har for eksempel fortalt om sitt første møte med Rosenterapi, en berøringsmetode, og hvordan hun lo og lo. Hun hadde gjennom mange seriøse, offisielle oppdrag måttet legge bånd på seg og undertrykke latter og glede. Gjennom healing fikk hun kontakt med disse følelsene som kroppen hadde tatt hånd om og lagret unna for henne.
FLERE LIV OG GENERASJONER
Traumer kan stamme fra dette livet, eller fra et tidligere liv (eller parallelt liv, om du vil). Ofte ligger den opprinnelige årsaken i det vi gjerne kaller et tidligere liv, mens temaet gjentar seg i dette livet som en utfordring for personen.
Det finnes også generasjonelle traumer. Noe som ligger tilbake i slekten, som var så traumatisk at etterkommerne bærer preg av det. I de siste ukene har jeg fått lov å jobbe med å forløse flere slike familietraumer, blant annet i min egen familie.
Min oppgave er å være en slags radar som søker etter det som trenger forløsning. Vi kommer alle til verden som uskyldige barn, med uendelig med ressurser. På grunn av opplevelser i livet, låser vi vekk noe av livskraften og ressursene våre sammen med smerten vi ikke orker å kjenne på. Men det kan gjøres tilgjengelig for oss. Det som har vært frosset i tid og rom kan bli levende igjen.
Ved alvorlige traumer anbefaler jeg også annen terapi over noe tid -- som psykoterapi og/eller traumeterapi, med spesialiserte terapeuter.