«Du må ta bedre vare på håret ditt», sa hun. «Det er ALT for lenge siden du har klippet det!» Den strenge stemmen avslørte en russisk aksent.
Jeg hadde gruet meg til å gå til frisøren, for jeg visste godt at håret mitt var fryktelig slitt. Gjennom en periode hadde jeg vært ute av arbeidslivet, og dermed var lommeboken skrapet. Utseendet var det siste jeg hadde tillatt meg selv å prioritere. En generøs rabattkupong var eneste grunn til at jeg nå satt i frisørstolen.
«Ja, jeg vet», sa jeg, litt skamfull, og håpet at hun ville gi seg med det.
Men hun holdt anklagende opp en lokk av håret mitt: «Du MÅ bruke hårkur!»
Hun fortsatte å fortelle hva jeg skulle ha gjort, og fortvilelsen skylte gjennom meg. Hårkur, når jeg måtte snu på krona for å ha nok til det nødvendigste?
«Ja, jeg vet!» gjentok jeg, og så: «Kan du ikke bare klippe meg nå?»
Hun så forbløffet ut, knep munnen sammen og begynte med bestemte bevegelser å dele opp håret mitt og sette det fast med klyper. I det samme kom sjefen hennes bort og satte øynene i meg.
«Du må høre på henne», sa han morskt. «Hun kommer med gode råd, og du» - han så foraktelig på meg - «du vil ikke høre på henne!»
Skjenneprekenen, også den med russisk aksent, fikk meg til å mumle frem en slags unnskyldning. Atmosfæren i rommet var fiendtlig. Jeg ville aller helst synke ned og forsvinne i frisørstolen. Hvordan jeg kom meg ut derfra husker jeg ikke.
Etterpå klarte jeg ikke å legge opplevelsen bak meg. Forakten og irettesettelsen, i tillegg til skammen jeg hadde følt. Etter at det hadde gnaget i meg en stund bestemte jeg meg for å gå inn i meditasjon, med intensjonen om å få se hva som kunne ligge bak dette spesielle møtet. Kanskje var det noe karmisk med disse menneskene?
... Overraskende nok var det ikke de to som dukket opp.
Det var meg selv, i Russland, for lenge siden. Med et palass av et hus, en nydelig hage som var som en park, pels, silke og vakre ting - og alt finansiert av et slags leilendingsystem. Og jeg så at så mange var fattige, på grunn av meg, og sånne som meg.
Det kjentes riktig ut å gjøre en seremoni, hvor jeg ville gi tilbake det jeg hadde tatt fra andre.
Det indre ritualet tok litt tid. I løpet av energiarbeidet så jeg fattige mennesker rette ryggen og få verdigheten tilbake. Og etter hvert kunne jeg kjenne en befridd følelse i hjertet.
Til slutt sendte jeg en takk til de to sjelene jeg hadde møtt i frisørsalongen, for at de viste meg hva jeg trengte å jobbe med.
Noen uker senere var jeg på et filmsett for å gjøre en skuespillerjobb. Hun som sminket meg var så hyggelig. Vi lo og fant virkelig tonen med hverandre. «Ja, jeg er jo ikke norsk», sa hun i en eller annen sammenheng. «Hvor er du fra,» spurte jeg. Jeg visste svaret før hun sa det. «Æ e i fra Russland.» Vi smilte til hverandre.
Det var mitt tegn. Ritualet hadde virket.